1932 dagers sykemelding

Jeg var sykemeldt i 1932 dager på rad og i dag vil jeg fortelle hvordan det startet.

Februar 2016

Jeg er 24 og jobber som teamleder i en oversettingsbedrift, der jeg leder et team på 8-9 stykker og vi har (hundre)tusener av ord som oversettes gjennom oss og frilanserne vi samarbeider med hver måned. Det er mye korte frister og høyt arbeidspress.

Jeg har jobbet her et par år som oversetter og gjort en så god jobb at jeg ble teamleder i fjor sommer. Jeg har alltid kontroll på alle fristene, oppgavene og leverer bra. Og jeg liker å ha den totale oversikten over hele teamet heller enn bare mine kunder. Jeg gjør en så god jobb fordi jeg er naturlig god på systemer, koordinering, prioriteringer og ledelse, ja. Og jeg bruker ekstremt mye energi på jobben. Jeg tar med jobb hjem i hodet og har lite overskudd til noe som helst annet.

Verdifølelsen min som menneske er så tett knyttet opp til å være flink, prestere og levere at jeg ikke kan gjøre noe annet. Jeg vet intellektuelt at andre ting er viktig og jeg har lov til å ta fri, men jeg tror dypest sett ikke på det emosjonelt i det hele tatt. Det å være flink har vært min rustning, min beskyttelse mot alt det vonde i livet. Et av mobbesårene mine er at jeg helt genuint har trodd at jeg alltid er minst verdt og det sitter fortsatt i kroppen så integrert at jeg ikke er klar over at det er der.

Det er rart å tenke tilbake på, for jeg ser det så veldig åpenlyst nå, det som var helt usynlig for meg da. Jeg var låst så fast i en overlevelsesrespons at jeg var helt blind.

Jeg begynte med roller derby, en lagport med nærkontakt på rulleskøyter, sommeren 2015. Vi har trening flere ganger i uka og du må, for å redusere skader, mestre en del grunnleggende ting før du får lov til å spille i en faktisk kamp. Ting som å øke eller redusere fart effektivt, gi farten din til en medspiller eller snu deg 180 grader mens du er i bevegelse.

Jeg mestrer en del av det, men ikke alt. I slutten av februar har vi en helg med bootcamp for alle oss nyeste rekruttene og øver på alt vi trenger å kunne. Det er skikkelig gøy og skikkelig slitsomt på samme tid.

Helt på slutten av søndagen skal jeg bare øve litt mer på det å snu 180 grader i fart. Jeg er skikkelig støl og utkjørt, så jeg tar det i rolig tempo. Jeg begynner å få teken på det!

Jeg prøver igjen og klumser med noe, så jeg faller bakover og dunker hodet i gulvet.

Jeg har på hjelm (så klart, vi har mye beskyttelsesutstyr) og det er lavt fart, men det er fortsatt hodet i bakken.

Jeg setter meg ned langs veggen en stund, det er standard prosedyre her som det er relativt vanlig med hjernerystelser. Det er viktig å oppdage om du har fått det, så du kan ta det rolig.

Jeg er litt mildt uggen og har litt vondt i hodet, men det kan da ikke være hjernerystelse? Jeg var bare såvidt nær bakken? Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å skille hva som er hva.

Og jeg kan uansett ikke bare være borte fra jobb i flere uker.

Det passer ikke å ha hjernerystelse.

Jeg overbeviser meg selv at jeg føler meg bra nok og blir med litt til. Les: går i mitt vante mønster og pusher for hardt.

Dagen etter er kroppen min helt ødelagt. Alt er vondt og jeg orker ingenting. Jeg blir hjemme med egenmelding selv om det er ekstremt ubehagelig samvittighetsmessig.

Jeg blir hjemme tirsdagen også, men sier at jeg regner med jeg kommer onsdagen når jeg gir beskjed.

Det er en tabbe. For nå føler jeg at jeg MÅ på jobb onsdagen, koste hva det koste ville. Jeg kan jo ikke skuffe kollegaene mine.

Jeg drar på jobb onsdag. Det er masse å gjøre. Jeg har vært borte to dager, noen andre er syk i tillegg, en tredje er i permisjon og dessuten skal jeg ha langhelg fra torsdag som jeg må forberede. Det er bare kaos og jeg jobber flere timer overtid for å rydde i det, med rundt 10 intensive timer foran skjermen.

Lurt?

Absolutt ikke.

Jeg er utmattet når jeg kommer hjem, men nå har jeg en langhelg med familie på hytta foran meg, så da blir alt bra. Sikkert. Noe sånt.

Kroppen er i fullstendig kaos, men jeg lytter fortsatt ikke til den. Står på ski på hytta og synes det er skikkelig kjipt, er gretten, sliter med å sove og sliter med å være våken. Kroppen skriker til meg at jeg må stoppe.

Hva gjør jeg på mandag?

Går på jobb og har enda en 10 timers arbeidsdag. Pusher meg gjennom og leverer, nok en gang.

Det er fullstendig idioti, men jeg skjønner det ikke. Det er full panikk i kroppen nå, hele tiden, samtidig som jeg undertrykker det kraftig og ikke er bevisst klar over det. Det er jo det jeg alltid har gjort.

Tirsdag prøver jeg å gjøre det samme. Jeg åpner mailen og begynner å sortere dagens status, få oversikt over teamet og se hvem som trenger hjelp.

En av dem har sendt meg en korrektur på ca. 200 ord. Det er ingenting og pleier å ta 5 minutter.

I dag klarer jeg ikke.

Jeg åpner filen og begynner å se på den, men klarer ikke tenke. Lukker den igjen. Åpner mailen og gjør litt mer der. Prøver igjen.

Det går ikke. Jeg klarer ikke holde fokus til å lese mer enn en setning.

Kroppen sier stopp.

Jeg kan ikke velge lenger.

Jeg er fortvila og betydelig mer sliten enn jeg er klar over. Jeg kommer meg inn på kontoret til nærmeste leder og knekker helt sammen.

Får frem at jeg tror jeg har hjernerystelse og at jeg ikke klarer mer.

Hun sender meg hjem. Det er vanskelig å akseptere, selv om jeg helt klart ikke klarer å være her. Det sitter så ekstremt hardt i kroppen at jeg må være den sterke, den som hjelper, heller enn den som trenger hjelp.

Den tirsdagen er dag 1 av det som blir 1932 dagers sykemelding.

Jeg ante ikke at det kom til å ta så lang tid da. Det gjorde ingen.

Det var jo tilsynelatende bare en mild hjernerystelse.

En hjernerystelse jeg gjorde betydelig verre ved å ikke stoppe, på toppen av underliggende utbrenthet som jeg ikke var klar over i det hele tatt, kombinert med en dose generell angst jeg hadde levd med så lenge at jeg ikke skjønte at ikke alle hadde det sånn. Kombinert med en haug med oppvekstbagasje jeg aldri hadde hatt verken tid, kapasitet eller evne til å møte og bearbeide.

Jeg ser i ettertid at det bare var et tidsspørsmål før jeg hadde krasja, om det ikke hadde skjedd når det skjedde.

Det er en grense for hva en kropp tåler og jeg hadde pushet altfor hardt, altfor lenge. Og da tok det de fem årene det tok for å komme på beina igjen. Jeg håper det går mye raskere for deg hvis eller når du får din smell.

Må du ha en strålende dag og må du lytte bedre til din kropp enn jeg gjorde!

Alt godt,

Idun

PS - På den positive siden lærte jeg enormt mye i løpet av den perioden og jeg holder på å skrive bok det. Du finner mer info om den boka her.