De tre motorstoppene

I dag vil jeg fortelle om den dagen jeg reiste fra folkehøgskolen.

Jeg hadde fått jobb som gartner i Bodø og skulle kjøre opp dit alene fra Trøndelag med bilen full av tingene mine og sykkelen på taket. En 10 timers lang kjøretur, bare fire måneder etter jeg tok førerkortet, så det var en intens opplevelse i seg selv, men det er ikke dagens historie.

Dagens historie handler om motorstopp.

Det er starten av juni og siste skoledag var for et par dager siden. Jeg blir værende et par dager ekstra med en håndfull andre. De skal seile den lille, selvbygde trebåten sin fra Trøndelag og til Danmark gjennom sommeren og de må vente på riktig vind. Jeg har noen dager før jeg starter ny jobb og jeg er smertelig klar over at dette antagelig er siste gang jeg har disse menneskene som jeg er blitt veldig glad i, samlet på samme sted.

Jeg bruker god tid på pakkingen over et par dager, iblandet badeturer, fine prater, tårevåte farvel og en uventet, men veldig fin hookup med en kamerat.

Bilen er ferdigpakket, jeg har allerede utsatt avreise, jeg har sovet altfor lite og det er ettermiddag. Jeg tar en siste klemmerunde, smekkfull av kjærlighet for disse menneskene, sorg over å reise fra folkehøgskoleboblen, frykt for den lange kjøreturen og spenning på hva som venter meg i Bodø, der jeg aldri har vært.

Jeg setter meg i bilen, tar på selen og vrir om nøkkelen.

Klikk

Klikk

Klikk

Prøver igjen.

Ingenting skjer.

Hva gjør jeg nå? Bilen funka helt fint i går og jeg MÅ dra i dag. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Heldigvis har jeg praktisk anlagte venner. Vi konkluderer at det antagelig er flatt batteri, finner startkabler og kobler opp til en annen bil. Lader en stund, men det hjelper liksom ikke.

"La oss dytte den i gang?" foreslår en av dem, "Det er en liten bakke ned herfra og du har en liten bil. Jeg har gjort det før, så la oss prøve."

Kommer bilen til å bli strandet lengre ned i veien og blokkere trafikken? Jeg er redd for det.

Neida! Det funker! Motoren er i gang!

Jeg får streng beskjed om å ikke stoppe motoren på helst et par timer, for batteriet trenger å lade seg opp igjen eller får jeg ny stopp senere. Smått panisk sier jeg hade og tusen takk enda en gang, setter meg i bilen og kjører, sterkt fokusert på å følge akkurat det rådet.

Jeg kommer meg til Bodø, heldigvis.

Rundt tre uker senere begynner jeg å komme på plass i ny leilighet, ny jobb og ny by. Jeg jobber som gartner på Bodø andelslandbruk og har bestilt sneglemiddel til jordet vårt som er klart til å hentes på Felleskjøpet.

Jeg kjører dit på vei til jobb og plukker det opp. Når jeg vrir om nøkkelen på parkeringsplassen utenfor butikken, skjer det ingenting. Ikke noe lys og heller ikke klikkingen jeg hørte ved forrige motorstopp. Faen. Jeg prøver igjen. Please la det funke!

Det funker ikke.

Hva gjør jeg? Jeg er i ny by, har ingen nære mennesker her, fersk som sjåfør og jeg trenger å møte på jobb om en halvtime. Det er pøsregn og kaldt ute, på tross av å være juli.

Jeg følte meg fortvila. Ringer eksen min litt, som fortsatt er mitt næreste menneske emosjonelt og som teknisk sett fortsatt eier bilen sammen med meg. Spontanmelder meg inn i NAF og skriver navnet mitt feil fordi jeg er så stressa. Og googler masse.

Jeg sjekker om det er verksteder i nærheten. Det er det, i gangavstand faktisk. Klokka er halv 4 en torsdag i juli, så jeg hopper ut av bilen og trasker bort. Heller stressa spør jeg om de har mulighet til å hjelpe.

Dessverre. De er fullbooka og på etterskudd, i fellesferien. Kan ikke få til noe før tidlig august.

"Pling" sier mobilen min. En i styret i andelsgården sier hun er på jordet et par km unna meg, i felleschatten vår. Mennesket jeg kjenner best i byen og mor til en av vennene mine fra folkehøgskolen.

Jeg ringer henne.

"Hei, Tone, jeg har et problem," sier jeg, virkelig på gråten nå.

Tone er et av de varmeste menneskene jeg har møtt og hun er en fikser. Hun kommer og vi konkluderer at bilen får bare stå der nå, så kan hun og mannen Håvar prøve å få start på den i kveld.

Som sagt, så gjort. Vi prøver startkabler etter jobb, men det hjelper ikke. Tone spør leieboeren sin, som har erfaring med bil, om råd.

"Jeg sender typen ned for å titte på det, han er mekaniker," sier leieboeren. "Han er der om 10 min".

Og det var han. Nordlendinger er bare noen av de beste folka i verden.

En kjapp diagnosering senere har vi fasiten.

"Startmotoren er gåen og må byttes. Kjapt å fikse, men krever riktig del."

Det hjelper å vite. Vi avtaler at jeg kontakter verksteder i morgen og så kan de hjelpe meg med å taue bilen dit når vi vet hvor det blir. Og så låner de meg den ene bilen sin i mellomtiden!

"Det kan være vi trenger den til helga neste uke altså," sier en av dem nesten litt unnskyldende.

Hallo?! Jeg er bare overlykkelig over å ha tilgang på bil i det hele tatt, ikke stå alene med dette problemet og er dypt takknemlig til alle tre.

Etter noen telefoner dagen etterpå ("Vi kan få det til i august", "Ingenting ledig før om tre uker" og "Vi tar bare imot bedriftsbiler") finner jeg et verksted som kan reparere relativt kjapt. Tone og Håvar møter meg ved Felleskjøpet og vi tauer bilen, heldigvis bare et par kilometer, til verkstedet og leverer den til reparasjon.

En drøy ukes tid senere, er bilen min fiksa og så god som ny.

Et år senere bor jeg i Oslo og jobber som gartner på Tveten andelsgård. Jeg er eneste ansatt, så jeg drar innom Losæter og bybonde Kia for faglig fellesskap. Vi prater om alt og ingenting mens vi jobber på ettermiddagens åpne fellesdugnad.

Når jeg setter meg i bilen for å dra hjem, lager motoren startlyd, men den starter ikke.

Jeg prøver igjen. Kanskje jeg bare ikke vridde nøkkelen helt rundt?

Nope.

Kia hopper ut av sin bil og vi titter på det. Åpner panseret. Finner ikke ut hva som er galt.

Dette er jo ikke tomt batteri og heller ikke død startmotor. Hva er greia nå da? Ikke godt å si, men nå er jeg jo midt i Oslo og jeg er medlem i NAF, så jeg tenker jeg bare fikser det på den måten og ringer dem.  "Kanskje det er tomt for bensin?" foreslår de. Nei, jeg har jo nettopp fylt tanken. Ok, de setter meg på lista og kommer når de har tid.

Kia må dra og klarer heldigvis å kjøre ut forbi meg. Jeg er innstilt på å vente der en time eller to. Det er sommer og sol og jeg tenker det kommer til å gå bra.

En fyr som var med på dugnaden kommer bort og lurer på om han kan hjelpe. Jeg forventer ikke at han finner ut av det, men tar selvsagt imot tilbudet.

"Is this yours?" spør han og holder opp et lite, rundt kretskort. "It was lying beside your car and I think I might know what it is. Can I see your key?"

Jeg kjenner ikke igjen brikken, men gir ham nøklene mine. Han åpner det svarte plastdekselet på bilnøkkelen, der det er et rundt hulrom som passer perfekt til kretskortet. "It's an immobilizer. All car keys have it to make it harder to fake keys. I had the same problem some years ago."

Han setter nøkkelen i tenningen, vrir rundt og bilen starter.

Eh, what? Dette har jeg aldri hørt om. Samtidig husker jeg det at jo, plastbiten på bilnøkkelen åpna seg på vei ut av bilen ista. Jeg tenkte ikke noe over det da, bare satte dem sammen igjen og så ikke noen brikke. Den må ha falt på bakken og heldigvis har ingen tråkka den i stykker i mellomtiden.

Jeg takker ham masse, ringer NAF og avlyser veihjelpen. Det løste seg denne gangen også.

Lærdommen er altså:

Ikke pakk en bil over tid der bildørene står åpne og lyset derfor er i flere timer, for batteriet går til slutt tomt. Tegnet på tomt batteri var klikkelyd og lys på, men ingen start på motor. Og det er mulig å dytte i gang motoren på en bil, spesielt om du har manuell girkasse og vet hva du gjør.

Startmotor er en ting som kan gå i stykker og det er mye deiligere at det skjer når du er nærme et verksted, har tauehjelp og kan låne bil av vidunderlige mennesker. Tegnet på det var ingen lyd og ingen lys i det hele tatt.

Bilnøkkelen din har en databrikke som "godkjenner" start av bilen din. Om brikken mangler, hjelper det ikke at nøkkelen passer. Tegnet på det var at lys var på, motoren begynte å lage lyd, men den startet ikke ordentlig. Og så er det fint å ha backup med NAF, kollektivtransport og et utvalg av mennesker du kan spørre om hjelp.

Må du slippe motorstopp! Eller i det minste ha motorstopp som er enkle å håndtere, når de først dukker opp.

Alt godt,

Idun