Dagen mamma døde

I dag er det 12 år siden mamma døde. En dag som naturlig nok alltid vil sitte brent inn i hodet mitt og i dag vil jeg fortelle deg om den dagen.

La oss spole tilbake til 11. desember 2013.

Dagen starter normalt. Jeg sitter på jobb og svarer på mail, tar imot nye prosjekter og orger gjennomføring av dem. Jeg har nemlig akkurat fått min første fulltidsjobb etter oversetterstudier og har nå bodd to måneder i Oslo - en by jeg egentlig ikke hadde særlig lyst til å bo i, men så fikk jeg jo det jobbtilbudet og det finnes ikke så mange faste jobber som oversetter.

Helt normal dag frem til rundt kl. 11 en gang. Jeg skal til å gå til lunsj og titter på telefonen.

Der er det et ubesvart anrop fra mormor.

Og en melding:

"Ring så snart du kan"

Det knyter seg umiddelbart i magen. Den meldingen, uten kontekst, er ikke et godt tegn. Jeg tenker at det må ha skjedd noe med henne eller morfar. De jo gamle mennesker og da kan det jo fort dukke opp noe.

Jeg tenker jeg skal spise lunsj først og prøver å fortelle meg selv at det går nok bra. Jeg overreagerer sikkert. Det er sikkert ikke noe veldig ille, bare mormor som er litt stressa eller noe.

Jeg begynner å spise og småprater litt med kollegaen min. Tenker jeg skal stikke inn på møterommet etterpå for å ringe tilbake, så jeg kan være i fred, bare sånn i tilfelle.

Jeg klarer ikke fokusere på samtalen og følelsen av at noe er ordentlig, ordentlig galt bare vokser i kroppen. Jeg ombestemmer meg brått og tar opp telefonen og ringer.

"Hei, mormor. Jeg så meldingen din. Hva er det som skjer?" sier jeg.

"Hei, Idun. Så godt jeg fikk tak i deg! Det er ingen som har svart! Jeg får ikke tak i noen!"

Hun stopper et øyeblikk. Jeg venter, mens den vonde følelsen i kroppen vokser enda litt mer. Er morfar død?

"Det er Ingrid." Verden stanser et øyeblikk. Kroppen min er i fullstendig låst. Mamma har vært syk lenge, ja, det er jeg jo vant til. Men det er en stabil sykdom, med små endringer over tid og ingen akutt fare. Hva er det som har skjedd? Har hun plutselig blitt syk med noe annet i tillegg?

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det her, men...de prøvde gjenopplivning, men det var for sent. Hun er død. Hjertestans sa de."

Jeg er i frys. Jeg skjønner det ikke. Kroppen min er i full overlevelsesmodus, alle muskler spent for helvetet jeg plutselig er i. Fight, flight, freeze or fawn er det eneste som finnes akkurat nå.

Hvordan håndterer man den beskjeden som en 22-åring i en ny by, ny jobb, nylig singel, med begynnende vennskap, men ingen nære venner i området?

Det var vondt.

Skikkelig, skikkelig vondt.

Jeg husker ikke detaljene i resten av samtalen. Noe om å prøve å komme meg ut til mormor i Bærum. Hun er nemlig alene hjemme og jeg er den første hun har fått tak i i nær familie. Morfar er på besøk hos brødrene sine og har ikke med mobilen og hun vet ikke når han kommer hjem. Verken lillesøster eller tante har svart heller. Jeg sier jeg skal få dratt fra jobb så snart jeg kan, skal sende melding når jeg vet mer.

Jeg begynner å strigråte så fort jeg legger på. Kroppen reagerer, selv om jeg mentalt ikke har skjønt det ennå.

Han stakkars kollegaen jeg spiser lunsj med, lurer på hva som skjer.

Jeg klarer å hikste frem "Mamma er død."

Han vet absolutt ikke hvordan han skal håndtere det og er ikke til hjelp i det hele tatt. I ettertid forstår jeg jo det på en måte, men jeg tenker også at han var skikkelig ubrukelig da jeg brått var i krise og trengte hjelp og det gjør meg sint. Jeg må ta ansvar selv, selv nå.

"Kan du hente Tove?" får jeg etter hvert frem.

Det kan han i hvert fall. For jeg orker ikke gå ut i kontorfellesskapet akkurat nå med en gang for å finne henne. Dessuten vil jeg jo ikke forstyrre de andre med følelsene mine. De sitter jo og jobber.

Tove, min nærmeste leder, kommer. Hun hadde nok ikke forventa dette i dag hun heller, men hun fikser det mye bedre. Gir meg en klem, skjønner greia med at mamma er plutselig død og at jeg trenger å komme meg avgårde til familie og hjelper meg med å komme meg ut døra.

"Vi ordner det du skulle gjort i dag, Idun. Bare dra nå med en gang."

Det hjelper. For jeg har jo samtidig masse ansvarsfølelse og føler jeg må følge opp alle prosjektene mine fordi det er jo frister i dag og ting som må sendes ut for å rekke andre frister. Typisk flink pike-overkjøring av egne behov.

Jeg drar. Tar bussen ut til mormor.

Vi er der sammen, to damer som akkurat har mistet familieleddet mellom oss. Det er vondt, men godt å ikke være alene i det minste.

Jeg går i støttemodus. Det er lettere enn å kjenne på mine egne følelser. Det gir i hvert fall litt følelse av kontroll, på en måte.

Morfar er fortsatt ikke hjemme. Mormor har fått kontakt med både min tante og lilleøster i mellomtiden. Alle de nærmeste, utenom morfar, er informert.

Jeg sender en melding til pappa. Han og mamma har jo vært skilt i flere år og han har en ny kjæreste nå, men jeg vet det her er vondt for ham også.

Dette er vondt for alle.

Vi vet ikke noe mer enn at mamma "døde av hjertestans" ennå. Morfar står nemlig som nærmeste pårørende til henne, så sykehuset ville ikke gi flere detaljer til noen andre enn ham, selv om mormor har prøvd å spørre.

Vi må bare vente til han kommer hjem og kan ringe tilbake.

Tante er på vei hit, hun bor også i Oslo, hun måtte bare få ordnet barnevakt til den lille sønnen først.

Pappa og lillesøster er i Arendal og skal komme i morgen.

Morfar kommer hjem.

Hvordan sier du til mannen din at deres eldste datter plutselig er død?

Det fikk mormor erfare den dagen. Jeg unner ingen den opplevelsen.

Han er i sjokk han også. Skjønner ikke dette her. Ringer tilbake til sykehuset. Snakker med dem en liten stund.

"Det var selvmord. Hun valgte det selv," klarer han å få frem.

Han knekker helt sammen. Gulljenta hans er borte. Hun har vært syk lenge og nå er hun borte for alltid.

Jeg går enda mer i støttemodus. Det er sånn jeg overlever, ved å være den sterke. Den som fikser og ordner og tar vare på. Samtidig som det er helt tomt og numment inne i meg. Jeg er ikke i nærheten av klar til å håndtere min egen reaksjon på dette her.

Kvelden ellers er litt vag nå, alle disse årene etter.

Morfar har sterkt behov for å finne en forklaring, at det var et rasjonelt valg av henne. Som om det noensinne kan være rasjonelt.

Mormor husker jeg ikke så klart - antagelig var hun i en kombinasjon av sjokk og smerte og beskytter seg ved å gå i diplomatimodusen hun ofte har.

Tante er litt overalt.

Jeg er frossen, fryst fast. Kroppen min er is. Jeg fokuserer mest på de andre.

Alle har det fælt og ingen av oss var forberedt på dette her.

Vi begynner å prate om bisettelse og gravsted. Bør jo få det på plass før jul, så det ikke blir for lenge til. De vil alle tre ha begge deler i Oslo, for det er jo her mamma vokste opp, her de bor og det er mange som kjenner henne i området.

Jeg vil ikke det og det er jo jeg og lillesøster, som arvinger og nærmeste etterlatte, som sitter med den avgjørelsen.

Jeg aner ikke hvordan noe rundt bisettelse og gravferd fungerer. Jeg har jo bare vært i en begravelse før, til oldemor da jeg var barn. Jeg føler meg overkjørt og ikke lyttet til, at jeg blir behandlet som et barn som ikke kan tas helt seriøst. Det hjelper ikke akkurat på noe som helst.

Vi er slitne, i sjokk og i sorg alle sammen og ingen tenker helt klart.

Etter hvert går vi og legger oss. Tante drar hjem til sønnen sin tror jeg. Jeg overnatter hor mormor og morfar. På rommet og i senga der jeg sov da jeg var på besøk som barn.

Rommet er sånn det alltid har vært. Samme bilder på veggene og samme seng og samme duk på det lille bordet. Et rom der mamma pleide å legge meg da jeg var liten, i huset der hun selv vokste opp.

Og nå er hun borte. For alltid.

Jeg husker ikke hvor lenge jeg lå der før jeg sovnet eller hva jeg tenkte på. Antagelig gråt jeg en stund. På et tidspunkt sovnet jeg.

Min første kveld uten å ha en mamma.

På et tidspunkt opplever de fleste av oss den kvelden og jeg tror ikke det er en særlig god opplevelse for noen.

For meg er det akkurat 12 år siden i dag.

Må du ha en god 11. desember og må det være lenge til du opplever å miste din mor, om hun fortsatt lever.

Alt godt,

Idun

PS - lærdommen min fra denne dagen? Aldri, aldri gi opp livet. Det finnes alltid bedre løsninger enn du klarer å se når alt føles mørkt ut. Fortsett å lete etter og ta imot hjelp selv når du ikke tror på at den hjelpen eksisterer. Det er nemlig da den dukker opp.