Du vet den følelsen når det er midt i juli og ingenting skjer?

Det er sånn hver år. Juli er pause og overgang. Det er sykt deilig om du har fri og kommer deg i feriemodus. Du vet sånn flyt der tiden bare går og du bare eksisterer og gjør omtrent ingenting og det er veldig fint.

Samtidig er det vente på svar på studier-uka akkurat nå, der du enten blir skuffet over å ikke komme inn eller er full av spenning for det nye eventyret du skal ut på. Og stressa for hvor skal du bo om en måned, om du trenger å flytte. Jeg tror den følelsen henger igjen lenge etter du er ferdig med å studere.

Det er noe med juli som er pausemodus, der ting bare skjer mye tregere. En overgang mellom noe gammelt du er ferdig med og noe nytt som du ikke helt vet om du føler deg klar for ennå.

Du har vært på ferie med familien akkurat litt for lenge og er klar for å komme hjem, samtidig som du vet det blir lenge til neste gang og du vil jo nyte resten av tiden sammen.

Du skal snart - men ikke helt ennå - tilbake på jobb. Eller kanskje nærmer du deg endelig ferie.

Du venter på fint vær eller du venter på at sommeren er over.

Du venter på svar på meldinger, som har stått som lest i dagesvis.

Du venter på å finne ut hvor du skal videre i livet, for du kjenner at noe er i endring, uten at du klarer å helt få tak i hva.

Dette er uka der du vil gjøre noe, men vet ikke helt hva og ender opp med ingenting, på godt og vondt.

En halvveis-uke, midt i mellom-uke.

Limbo.

Sånne uker og dager og måneder skjer i blant.

I fjor var dette en være syk-uke, snart være frisk, men ikke helt ennå-uke, en har jeg ferie eller skal jeg jobbe-uke, en uke der jeg har planer og ting jeg vil, men jeg ikke vet om jeg faktisk får gjort fordi jeg ikke vet når jeg er frisk nok, en uke der jeg egentlig skulle vært på ferie i København, men dro hjem tidlig fordi jeg ble syk.

Jeg tenker på sånne uker som limete. Stuck. Gå i gjørme. Ikke komme noen vei. En venteuke. De har en egen følelse.

Har du en sånn uke?

De skjer i blant.

Den beste strategien jeg har funnet er å overgi seg til dem. Fullstendig akseptere at det bare er sånn. I dag eller denne uka så skjer det bare ikke så mye og jeg vet ikke hvor lenge den modusen varer. Gå inn og skape så mye hvile som mulig når ting først går tregt. Tillate at ting ikke blir gjort eller at du ikke har svar, at du ikke vet hva du vil.

Det er lettere sagt enn gjort og jeg skal ærlig si at jeg bare lykkes delvis denne uka i fjor. Det gikk fint de dagene jeg bare kunne sove masse, men når jeg kom til nesten frisk, men ikke helt-stadiet var det vanskeligere. Jobben er å prøve likevel, for plutselig så løsner det.

Hva venter du på denne uka?

Alt godt,

Idun

PS - er du i en veldig lang stuckmodus om dagen og vil ha hjelp til å løsne opp i det? Jeg er skikkelig god til å hjelpe deg med å sortere tanker, følelser og hva i huleste du egentlig vil, slik at det blir mer konkret og du klarer å ta neste steg i riktig retning.