Det er viktig å feire på din egen måte

Jeg feiret knapt bursdagen min i over 10 år, utover en middag med daværende samboer og kanskje en venn eller to. 

Jeg hadde mye uro og vonde følelser rundt bursdager.

Jeg var redd for at ingen kom til å komme eller at folk synes det var plagsomt å bli invitert.

Logisk? Nei.

Emosjonelt reelt likevel? Jepp.

I tillegg var jeg jo syk 5 av de 10+ årene.

I 2023 ble jeg 32 og var fast bestemt på at jeg vil faktisk feire denne gangen. På min måte, men med folk jeg liker. For jeg har kommet så langt i livet at jeg kjenner mange fine folk og begynner å innse at jeg er rimelig god sosialt.

Det er fortsatt skummelt å invitere. Tenk om ingen kommer? Tenk om dette er beviset på at jeg egentlig bare er teit på bunn likevel? Og jeg har venner fra så mange forskjellige miljøer heller enn en gjeng der alle kjenner hverandre. Hvordan blir det? Hva om folk synes min måte å feire på er teit?

Jeg har lyst til å prøve og klarer å lande i at om ingen kommer, så går det greit det også. Samtidig som jeg inviterer mange nok til at jeg regner med at i hvert fall et par stykker dukker opp.

Jeg inviterer til åpent hus hele kvelden på bursdagen min, kom og spis mat, snakk med hyggelige mennesker og vær her akkurat så lenge som du vil.

Jeg inviterer alle favorittmenneskene mine, rundt 30 stykker, mest de som bor i området pluss noen utvalgte som bor lenger bort.

Nesten ingen av dem kjenner hverandre.

Rundt halvparten av dem kommer innom i løpet av kvelden.

Det blir kjempefint!

Jeg sa jeg ikke trengte gaver, men at det er kos om du har lyst. Så da får jeg boka "On cats" og en kortstokk med "How to speak cat" siden jeg jo fikk katt for noen måneder siden. Og jeg får det jeg ønsket meg av tau og en bok om shibari. Eller, boken har ikke faktisk kommet ennå, så jeg får et egenlaget gavekort i en liten eske som er bundet fast med en shibaribinding som snor.

Mest av alt får jeg kjærlighet. Alle disse menneskene kommer hit fordi de bryr seg om meg og er glad i meg.

Det er tidligere og nåværende leieboer. Det er venner fra både oversetterdelen og gartnerdelen av livet mitt, det er venner fra Juicebox og Lollipop, fra shibarimiljøet, fra folkehøgskolen, det er venner jeg har datet før vi heller ble venner og det er venner jeg møtte på Tinder, men aldri datet.

Det er en skikkelig god miks av folk. De fleste av dem har aldri møttes før.

Det gjør ikke noe og det blir kjapt god stemning og masse prat likevel.

På et tidspunkt er det en prat om minihus rundt kjøkkenbordet, for en av dem bor i det, en annen vurderer å bo i det og en tredje er nysgjerrig på konseptet og har i prinsippet plass til det på eiendommen sin.

Bibliotekaren og språklæreren på videregående bonder over bøker i sofaen og jeg er ikke overrasket et sekund. De har litt samme vibe.

En kamerat har vært her tidlig og laget en deilig grønnsakssuppe til oss før han skal på jobb og kjøre tog i natt. Det er hans gave til meg, som jeg setter virkelig pris på, for jeg liker ikke å lage mat. Han er ikke helt fornøyd med suppa selv, samtidig som jeg hører komplimenter for den hele kvelden.

På et tidspunkt blir det en spontan liten shibaridemonstrasjon, for det ble jo et samtaletema når jeg fikk både bok og tau i gave. Det krever litt ekstra fokus med en katt som synes tau er spennende.

Det er jevnlig småerting av meg, som felles samlingspunkt for alle, og det er helt greit når det gjøres med så mye kjærlighet.

Jeg liker disse folka.

Kveldens konklusjon fra folka er at det har vært en skikkelig fin kveld - og "du kjenner så mange interessante mennesker, Idun!"

Ja, det er jeg enig i!

Jeg kjenner de beste folka og jeg har offisielt tatt tilbake bursdagsfeiringer som en fin ting i livet mitt.

Må du ha en strålende dag og må du feire bursdagen din på akkurat den måten som passer deg best!

Alt godt,

Idun