Jeg er ikke lenger alene

Jeg pleide å være outsideren som aldri hørte til og ble utstøtt, som sto alene på utsiden og så på fellesskapet til de andre.

Det er jeg ikke lenger.

Det er (fortsatt) litt vanskelig å tro på.

Samtidig opplever jeg det igjen og igjen om dagen. Det er virkelig helt vilt.

Vet du hvor mange gode mennesker det faktisk finnes i verden?

Hvor mange mennesker som synes du er skikkelig bra?

Det er nemlig veldig mange.

Det er det jeg opplever om dagen, for eksempel rett etter bursdagen min i fjor.

Jeg hadde en sånn kveld der jeg droppet å dra på dansekurs og gjemte meg hjemme med verdens beste roomie og en chickflick i stedet – og endelig fikk svart på alle gratulasjonsmeldingene jeg fikk gjennom helgen.

Og jeg ble helt rørt.

Det er SÅ mange fine mennesker som tok seg tiden til gratulere og feire meg på ulike måter.

Fra folk jeg har kjent siden jeg var 12 og vi var brevvenner til folk jeg traff på tur i København uka før. Internettvenner fra tenårene jeg aldri har møtt, businessvenner, nære venner, bekjente, kunder, flørter, familiemedlemmer, gamle kollegaer fra flere bransjer, skrivevenner, ekser, tauvenner og en hel masse helt fantastiske raringer på alle de beste måtene.

Og det er bare folka som tilfeldigvis fikk med seg eller husker at det var bursdagen min akkurat den dagen.

Jeg er faktisk ikke alene lenger.

Uka før det var også full av skikkelig gode sosiale opplevelser hver eneste dag, fra å danse en hel haug og få masse nye fusion-venner i København til en knallbra Halloween-fest i Oslo rett etterpå, opptil flere fine dater på hver sine måter, en passe dose med tau og ikke minst en skikkelig fin bursdagsfeiring.

Det er helt ekstremt fjernt fra hverdagen til tenårings-Idun og det er enormt deilig å ha kommet hit at jeg finner bra folk i alle retninger.

Takk for at du er en av dem, enten vi kjenner hverandre eller ikke. Takk for at du er deg og at du finnes.

Jeg setter skikkelig pris på at du er en del av livet mitt, om det så bare er gjennom tekstene mine.

Og du, vet du hva hemmeligheten er for å finne flere av dine folk i verden?

Det tok meg litt tid å skjønne, samtidig som det er veldig enkelt.

Hemmeligheten er nemlig å tørre å være deg selv, synlig for andre. Vise hvem du er. Drive med greiene du liker og genuint kose deg med det.

Da blir du skikkelig magnetisk for folka som synes akkurat du er helt fantastisk.

I praksis er det dritskummelt, for det er sårbart å vise hvem du er. Du kan bli avvist og alle vil ikke like deg.

Men greia er jo at alle liker deg ikke uansett – akkurat som du ikke liker alle andre. Det går faktisk greit det også.

Du er mer enn bra nok akkurat sånn du er, uavhengig av hva andre synes. Må du tørre å være akkurat så rar, fin og unik som du faktisk er, slik at du finner hele flokken din

Hvordan har du tenkt å ta et lite steg i den retningen akkurat i dag?

Alt godt,

Idun