Jeg er ikke lenger ateist

Jeg vokste opp som ateist. Det er jeg ikke lenger.

Og da mener jeg ateist. Jeg er ikke døpt, jeg er ikke religiøst konfirmert og foreldrene mine giftet seg borgerlig en gang i tiden.

Selv om jeg vokste opp i bibelbeltet og selv om jeg hadde kristne besteforeldre. Jeg hadde ingen barnebibel eller var i kirken utover juleavslutninger med skolen. Jeg lærte om andre store religioner på skolen, men tenkte det var rart å tro på sånt. Spirituelle greier hadde jeg ikke noe særlig forhold til, utover at alternative ting fantes med at noe het new age og folk snakket om engler og aliens og sånne sprø greier.

Verden var sånn vi kan bevise med vitenskap og det var det. Veldig enkelt og greit. Og lett å tro på, for så vidt.

Så ble jeg sykemeldt i 2016. Legevitenskapen kunne ikke hjelpe meg utover å si ta det med ro og lytt til kroppen og en periode med samtaleterapi med psykolog (for øvrig veldig nyttig).

Jeg var fortsatt syk i 2017, selv om jeg prøvde å ta det med ro med all min makt. Det var et mørkt år.

Jeg var fortsatt syk i 2018, men noe begynte å skje i riktig retning.

Jeg var fortsatt syk i 2019, samtidig som jeg endelig, for første gang på tre år, var i form til å lese en bok igjen.

Jeg var fortsatt syk i 2020, nok til å være sykemeldt, men så lenge jeg kunne styre dagene selv og regulere aktivitet, hadde jeg faktisk et liv å leve igjen.

Jeg ble friskmeldt i 2021 og det var virkelig, virkelig deilig.

Greia er – når du er så dårlig så lenge og ingen av de kjente løsningene funker eller finnes – da åpner du deg for nye alternativer eller så gir du opp.

Det var uaktuelt for meg å gi opp.

Jeg er ikke sikker på hvor jeg startet. Jeg tror det var at jeg i 2017/2018 begynte med en helt uspirituell, ureligiøs versjon av meditasjon som en tilnærming til å roe tankekjøret. Jeg endte opp med å meditere 1000 dager i strekk, om det så bare var et par minutter om dagen. Jeg fant mediyoga – og etter hvert annen yoga – underveis der instruktørene snakket litt om chakraer og energiflyt i kroppen og sånn.

Jeg hørte på lydbøker og podcaster i mange varianter, for det var det eneste mediet jeg var i form til. Jeg kom selvfølgelig inn på varianter av placeboeffekten og "tenke" seg frisk og hvordan jobbe på lag med kroppen for å bygge god helse, så desperat jeg var etter å bli frisk igjen. Noen av dem var mer alternativer og spirituelle enn andre.

Sakte, men sikkert, sluttet jeg å være ateist. 

For det var ting i det jeg hørte på som traff meg, som ga mening, selv om det ikke nødvendigvis kunne forklares vitenskapelig. Ting jeg testet ut og så at ga effekt på helsen min.

Jeg har landet der at jeg tror det finnes ting i verden vi (foreløpig) ikke er i stand til å forklare eller bevise med nåværende vitenskapelige metoder. Jeg tror den vitenskapelige metoden – nyttig som den er til veldig mye – er veldig dårlig egnet til å bevise og forklare de virkelig store sammenhengene i verden. Jeg tror vi er en del av noe større enn oss selv, uansett hva vi tror eller ikke tror om det.

Jeg er ikke lenger ateist. Jeg er min versjon av spirituell.

Med tanke på hvor mye fullstendig bullshit finnes under beskrivelsen «spirituell», gjør det litt vondt å si, men sånn er det nå likevel. Det finnes mye fullstendig bullshit som er «bevist» med «vitenskap» også, så det er sånn sett ikke så annerledes. Du trenger kritisk sans og sunn fornuft uansett.

Hva tror jeg på nå? Jeg vet ikke helt og det endrer seg fortsatt over tid.

Jeg er MIN versjon av spirituell. Nå om dagen betyr det å bruke tarot til å speile mine egne tanker. Er det nyttig for meg fordi jeg magisk trekker akkurat det kortet jeg trenger eller er det nyttig for meg fordi hjernen min tolker det jeg trenger uansett hvilket kort det er, slik at det ikke egentlig spiller noen rolle hvilket kort jeg trekker? Jeg tenker at det ikke er så farlig hvilken forklaringsmodell du foretrekker, så lenge du lander i at dette er en ting som gir deg noe.

Det betyr også at jeg har begynt å tilby human design-tolkinger i høst – med vilt gode tilbakemeldinger fra kunder så langt.

Det betyr å be, når jeg føler for det. Ikke til noen spesifikk, men bare det å si høyt at jeg ber om hjelp til et eller annet. Det er nemlig stor makt i det å sette ord på hva du har behov for, enten du tror noen hører deg eller ikke. Prøv, neste gang du føler at alt er håpløst og vanskelig. Virkelig be, som om du ble hørt, og se hvordan det føles ut.

Denne historien er for øvrig første gangen jeg snakker om dette offentlig, utenfor sirkler der jeg vet det er akseptert, for det er tabu å være noe annet en ateist eller kanskje agnostiker i Norge. Du blir fort sett på som litt rar. Da får jeg bare være rar. Det er jo ikke noe nytt.

Så hei, jeg heter Idun og jeg er offisielt ute av det spirituelle skapet.

Hvilket skap gjemmer du deg fortsatt i?

Må du ha en vidunderlig dag og må du tro på det som gir mening for deg, med sunn fornuft og kritisk sans!

Alt godt,

Idun

PS - Vil du teste min pragmatiske tilnærming til det alternative? Sjekk ut human design-lesning med meg!