Når søsken overrasker

Søsken kan være grusomt irriterende. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg og lillesøster kranglet mye som barn. Vi er ganske ulike, men vi har som ungdom og voksne fått en veldig fin relason likevel. Her er en historie om det.

Høsten 2011

Jeg er på år to av bachelorgraden min i oversetting og er på utveksling i Skottland. Litt fordi kjæresten min for tiden, som jeg har vært sammen med i halvannet år, er skotsk. Men mest fordi jeg bare alltid har likt Skottland og det var det landet som helt klart appellerte mest av alternativene jeg hadde. Andre året av graden er nemlig obligatorisk å ha i et engelskspråklig land. Jeg synes det er helt topp!

Det er rundt september og lillesøster er på besøk noen dager og overnatter på en luftmadrass på det lille studentrommet jeg har, i et kollektiv med fem andre internasjonale studenter. Det er kjempekoselig at hun er her og deilig å snakke litt norsk igjen.

Samtidig blir det jo tett når man er flere dager så nært på hverandre, selv om jeg jo er på universitetet en del av tiden. Så når hun en av de siste dagene strengt sier at jeg må holde meg på rommet i noen timer mens hun skal lage noe mat på kjøkkenet i fred, er det helt greit for meg.

Det er jo ikke noe hun gjør hver dag, men hun har en greie med å plutselig skulle lage noe mat noen ganger, så jeg tenker ikke så mye over det, bare lar henne styre med det og nerder for meg selv på pc-en noen timer.

Det banker på døren og lillesøster er der.

"Nå kan du komme!" sier hun og jeg følger henne bort til kjøkkendøra. Det er det eneste fellesområdet vi har i leiligheten, så det er som regel andre folk der og jeg synes jeg hører noen stemmer gjennom døra. Lillesøster insisterer på at jeg går inn først. Jaja, det kan jeg godt, spiller ingen rolle for min del.

"HAPPY BIRTHDAY!" gjaller gjennom rommet så snart jeg er innenfor døra.

Det tar et øyeblikk for meg å orientere meg. Hæ? Men det er nesten en måned til bursdagen min, hva er det som skjer?

Lillesøster gliser når hun kommer inn etter meg.

"Altså, jeg er jo ikke her når du har bursdag og jeg ville feire deg," sier hun lurt, "og så tenkte jeg at du ikke kom til å forvente det siden det er så lenge til bursdagen din."

Det har hun helt rett i. Jeg blir omringet av klemmer og gratulasjoner fra alle vennene mine som hun har konspirert med, både de jeg bor med og de som bor i leilighetene rundt oss. Hun har også fått med seg kjæresten min, som bor i en annen by et par timer unna, så han er også der. Jeg trodde han skulle jobbe i dag.

De har fiksa både middag og kaker, dekorert rommet og har gaver til meg. Lillesøster har visst planlagt dette noen dager uten at jeg har plukket det opp i det hele tatt.

De synger for meg og feirer meg.

Det er skikkelig fint - og første gang jeg har opplevd noe som dette. At noen rotter seg sammen for å gi meg en skikkelig fin opplevelse.

Jeg som alltid var den utestengte, den som ikke hørte til.

Jeg er virkelig takknemlig for lillesøster og det er deilig å faktisk ha en vennegjeng.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye det året i Skottland betydde for meg og denne historien om bursdag er bare et eksempel. Jeg tror ikke jeg skjønte det helt da heller, men det var første gangen jeg hadde en ekte vennegjeng utenfor internett. Alle åtte leilighetene i oppgangen min var en miks av internasjonale studenter og de ble gjengen min. Noen mer enn andre, selvfølgelig, men det begynte uansett å lege noen av sårene mine rundt tilhørighet. Jeg kunne ha en plass, jeg også.

En annen grunn til at denne overraskelsen var ekstra fin, var at bursdager har vært et sårt punkt for meg. Jeg hadde ikke feiret flere av de siste, så det var ordentlig fint at det bare ble organisert for meg.

Det var den største gaven hun ga meg og det er jeg fortsatt takknemlig for.

Må du finne en måte å feire deg selv, om det er gjennom bursdag eller i andre anledninger!

Alt godt,

Idun