Please aksepter den der kroppen din. I dag!

Jeg har en hormonell forstyrrelse, pcos, som gjør at jeg har mer hårvekst på kroppen enn de aller fleste kvinner, i et samfunn der ideen er at kvinner skal være hårløse for å være attraktive. Og sånn er det bare.

Jeg har to valg:

1. Jeg kan skamme meg vilt over meg selv, skjule meg bort, holde folk unna for TENK OM de ser hårene mine og bruke enorme mengder energi og penger på å slåss mot den hårveksten.
2. Akseptere at sånn er det bare. Jeg kommer alltid til å ha mer hårvekst. Kanskje det ikke gjør så mye? Kroppen min er helt topp, den. Den er jo hjemmet mitt og har gitt meg muligheten til å oppleve alt jeg har opplevd. Det er jo bare ordentlig kult!

Så kan jeg alltids fjerne noe av hårene permanent eller midlertidig om jeg vil, men at det er fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg føler meg må gjøre det for å være akseptert som menneske i samfunnet.

Hva med sex og intimitet og sånt da? Forventer ikke partnere at du er hårløs?

Ok, flere ting:

1. Det finnes folk som aktivt synes kroppshår på damer er digg og tenner på det. Og da tenker jeg ikke på de som har sånn ekstrem, kinky glede av det (selv om de også finnes), men bare det å synes at hårvekst er sexy på lik linje som pent undertøy.
2. Hvis jeg har lyst til å ligge med et menneske som synes det er et problem at jeg har fuckings hårstrå under armene, så er ikke vi en god match. Om dette mennesket er noen jeg virkelig er tiltrukket av og vil ha, er det jo ordentlig kjipt. Men det får bare være. Min minimumsstandard på folk jeg vil ligge med, er folk som aksepterer kroppen min som den er.

For meg er hår den største kroppsskam-tingen og for deg er det kanskje noe annet. Vekt, rynker, form, høyde, hårfarge, hud, skostørrelse eller hårtype eller føflekker eller jeg vet ikke hva.

Essensen er den samme.

Du ER sånn. Hvorfor kan ikke det bare være bra nok?

For det er jo faktisk bra nok.

Min utfordring til deg hver gang du legger merke til at du sier eller tenker noe stygt om deg selv fremover:

Stopp opp et øyeblikk og si eller tenk din versjon av "vet du hva, jeg er bra nok akkurat som jeg er".

Jeg vet du kanskje ikke tror på den setningen helt ennå, men øv på det og se hva som skjer.

Det kommer nemlig til å bli lettere og lettere å tro på at du er mer enn bra nok, akkurat som du er.

Alt godt,

Idun