Ville sauer, bokstavelig talt

I dag vil jeg fortelle om hvordan det var å seile ut av Trondheimsfjorden i små trebåter uten motor, med 70-80 andre til en liten, ubebodd øy for å være der i en ukes tid, drive skjøtsel på øya og se til villsauer.

Dette er også kjent som to av skoleturene til Fosen folkehøgskole, internt kalt høstutfart og vårutfart.

Det var en virkelig kul opplevelse på så mange plan!

Bare sånn til å begynne med, så kan jeg ikke seile. Og vi seiler jo uansett ikke i moderne båter, neida, vi seiler med firkantede seil i trebåter bygd på skolen. Jeg kan mer nå enn før de to turene, for å si det sånn.

Jeg er ikke vant til å campe og vi er uten strøm, tilgang til bygninger og det er knapt mobildekning.

Det gir deg et helt annet nivå av kontakt med naturen og menneskene du reiser med når du er så avskåret fra resten av verden.

Vi er der for å se til flokken med villsauer Fosen folkehøgskole har på denne lilla øya ytterst i Trondheimsfjorden. Hele skolen drar ut høst og vår for å se til og medisinere sauer, telle og merke nye lam, og ta med noen til slakt på høsten. I tillegg får sauene tilsyn regelmessig gjennom året av noen som bor i nærheten, men det er villsauer, så de klarer seg stort sett veldig bra på egenhånd.

Jeg kan fortelle mye om disse to turene, men det er sauene jeg vil fokusere på denne gangen. De er genuint ville og stikker av fra folk. De har jo minimalt med kontakt med folk og mesteparten av kontakten er på avstand.

Hvordan skal vi da få sett til dem?

Vi, i form av hele skolen, må klare å gjete dem inn i den lille innhegningen som finnes for akkurat det formålet. Lærerne som er med har jo gjort dette mange ganger og kjenner terrenget på øya godt. Innhegningen er plassert på et strategisk sted der en slak bakke med flatmark smalner til mellom noen berg, der vår camp er på andre siden av samme haugen. Om vi setter opp et midlertidig gjerne i tillegg og kan få flokken samlet og relativt rolig, kan vi få dem inn i innhegningen.

Rolig er et nøkkelord her. Skremte villsauer kan hoppe flere meter og er lynraske til å stikke av. De kjenner øya mye bedre enn oss og det blir veldig vanskelig å skulle jakte på 50-60 skremte sauer som er spredt utover hele øya. Det er også sjanse for at de skader seg om de løper avgårde i vill panikk.

Vi får beskjed om å holde oss i det området vi camper frem til vi har fått samlet sauene for å ikke uroe dem, mens et par stykker speider etter dem på avstand.

Vi setter opp det midlertidige gjerdet. Det er bare hønsenetting, pinner som holder det stående og at vi fester mer småkvist i det for å gjøre det synlig. Det vil ikke faktisk stoppe en sau i full fart og de kan lett hoppe over det om de tenker seg om. Poenget er bare å lage en synlig barriere, slik at de heller vil velge å gå en annen retning - aller helst den retningen vi vil.

Flokken er heldigvis samlet et sted som egner seg å gjete dem fra, selv om det er et godt stykke unna innhegningen.

De sprekeste folka beveger seg forsiktig til sauene, for de har lengst å løpe. Resten av oss blir plassert i rekker på strategiske steder, for å være en synlig barriere om sauene prøver å løpe mot oss. Vi sitter på huk i terrenget frem til vi eventuelt trengs, for vi vil jo helst holde dem så rolige som mulig.

Jeg liker godt plassen jeg er på. Det er på den ene høyden ganske nærme innhegningen og jeg har utsikt til både der sauene er og mesteparten av terrenget frem til innhegningen.

Det vekker noen urinstinkter i meg å sitte stille på posisjonen min og speide på den måten. Se hvordan planen fungerer i praksis. Rekken med folk hele veien bort til sauene, flere meter mellom oss. Den lille gjengen helt borte ved sauene som skal få dem mot oss. Det er en slags jakt og vi kan absolutt feile og spre sauene for alle vinder. 

Jegerne våre nærmer seg. Sauene oppdager dem og begynner å flytte på seg. Det er helt sentralt at det er rolig tempo og at det alltid er en veldig tydelig åpen vei for sauene, at de ikke føler seg omringet.

Det funker. Vi på rekken på haugen tilpasser oss. Beveger oss nærmere hverandre, gir sakte sauene mindre område de har lyst til å gå, for å gjøre det enklest mulig for dem å velge retningen mot innhegningen.

Når de nærmer seg, begynner de å bli litt urolige. De skjønner at det er noe som skjer - og mange av dem har jo opplevd dette før.

Kommer de til å stikke av?

Nei!

Vi klarer å samarbeide, trekke oss sammen og lage sperring på riktige steder.

På slutten er det ren sprint.

Sauene er mye raskere enn oss, men det gjør ikke noe. De går i riktig retning og blir samlet i innhegningen.

Yes! Vi klarte det på første forsøk!

På høsten teller vi sauene, ser til at de har det bra, gir dem flåttmedisin og velger ut noen som sendes til slakt. Kjøttet serveres på skolen gjennom året og vi elevene garver skinnene. Jeg har ett av dem selv, fra en av sauene vi samlet den dagen. Det er stort og varmt og kommer til å være med meg i mange år.

På våren teller, veier, merker og medisinerer vi lammene. De er helt utrolig søte! Hvis du ikke har holdt et lite lam før, er det en opplevelse du trenger å ha i livet. 

Vi napper også ullen fra de voksne sauene før vi slipper dem fri igjen. Villsauer klippes nemlig ikke, for de slipper vinterullen naturlig og innen vi er der på våren, har den løsnet nok til at vi enkelt kan trekke den av. Vi samler ullen og tar med tilbake til skolen, der den brukes til å spinne garn, toving, veve tepper og andre kreative prosjekter i løpet av året. For eksempel å lage tau av, som en venn av meg gjorde da han hadde repslagning som valgfag.

Når sauene er kontrollert, slippes de fri igjen, for å løpe rundt å gjøre akkurat som de vil frem til neste besøk.

Vi slakter også en sau, der på øya. Det er valgfritt å være tilstede og et par elever trekker seg vekk, men de aller fleste blir. Jeg har aldri før vært vitne til død, at det faktisk skjer. Det er en lærer som gjør det, som har gjort det mange ganger før og gjør det så smertefritt og effektivt som mulig. Han feller noen tårer likevel og sier det skjer hver gang. Han snakker om det å vise maten vår respekt og virkelig sette pris på at vi får av dette dyret. Det gjør vi. Alle deler av dyret brukes.

Det er en virkelig sterk opplevelse. Vi sitter i en ring rundt og ser på og jeg tror det påvirker alle.

Vi er så redde for død i dagens samfunn og vi prøver å gjemme oss fra det. Late som det ikke finnes. Noen går så langt at de blir veganere i tro om at det gjør at du unngår død. Det gjør jo ikke det. Du volder mye mer død gjennom å bruke masse plastklær som aldri brytes ned heller enn de få dyrene som enten dør eller klippes for skinn og ull, som brytes ned når du er ferdig med dem, for eksempel.

Død er en del av livet og kommer vi aldri til å slippe unna. Det gjør oss ikke onde, slemme eller egoistiske å drepe dyr for å spise dem. Det gjør oss til en del av naturen, for alle syklusene i naturen handler om nettopp det. Noe eller noen dør og det gir helt bokstavelig talt grobunn for og næring til nytt liv.

Det er syklusen vi er en del av i de kroppene av kjøtt og blod som vi bor i enten vi vil eller ikke. Det er først når vi prøver å rømme fra døden eller late som vi kan unngå å volde død at det blir problematisk.

Vi er ikke smartere enn naturen og jeg tror sjansen er veldig stor for at du skaper betydelig mer død og lidelse gjennom å prøve å flykte og gjemme deg fra døden enn å møte den med åpne øyne. Sett heller virkelig pris på det du får ved at et dyr dør.

Må du finne din aksept for at døden virkelig er en del av livet og la det hjelpe deg med å leve ut hele deg!

Alt godt,

Idun

PS - Jeg regner med du er smart nok til å skjønne at jeg absolutt ikke mener at du aktivt bør oppsøke din egen død, men i tilfelle det trenger å bli sagt, så gjentar jeg det jeg har sagt før. Det finnes alltid bedre alternativer enn å velge å dø, vær så snill å aldri gi opp, om du tenker de tankene.

Se heller om du kan la den delen av deg om vil gi opp, dø, slik at det er plass til de delene av deg som har håp og vilje til å leve videre. De finnes nemlig.