Den intense NAV-skammen

Jeg har fortalt om starten av mine litt over 5 år som sykemeldt og i dag vil jeg gi deg en smakebit på en del av den opplevelsen som blir snakket altfor lite om.

Skam.

Skammen over å være syk, skammen over å ta imot NAV-støtte, skammen over å ikke kunne prestere og levere. Skammen over å føle seg som et ubrukelig menneske.

Det er helt ekstremt ukomfortabelt når du er vant til å gjemme deg i å være flink, nyttig og hjelpsom.

Jeg hadde i tillegg, uten å være klar over det, fortrengt at jeg hadde følelsen skam siden jeg var barn en gang. Det var bare en følelse jeg ikke (bevisst) hadde.

Jeg tror jeg på et tidspunkt som barn knyttet skam og skyldfølelse veldig tett sammen og at begge deler betydde at man var slem. Jeg var jo ikke slem, så da kunne jeg ikke ha skam eller skyldfølelse.

Hah!

Som om det funker på den måten. Jeg hadde antagelig mer skam og skyldfølelse enn de fleste, som regel fullstendig uten grunn.

Jeg fortrengte hardt. Det er jo derfor jeg hadde denne angsten, som jeg heller ikke var klar over før den begynte å slippe taket. Det ble jeg forresten intervjuet om i KK, om du er nysgjerrig. Angsten, i mitt tilfelle et vedvarende nivå av mild uro og å være på vakt til enhver tid, tok alt fokus og dekket over at jeg følte masse andre ting jeg hadde bestemt at var uakseptable.

Og så ble jeg jo langtidssykmeldt.

Jeg som var ung leder, råsmart og alltid hadde kunnet være nyttig for andre. Vært den som fikser ting og finner løsninger.

Jeg skjønte jo forsåvidt hva jeg trengte her også. Tid og hvile. Jeg bare fikk det ikke til i praksis.

Det var ekstremt skamfullt. At jeg som var så god til det meste jeg prøvde på, ikke klarte å HVILE. Kunne ikke alle mennesker det?

I tillegg var det en dyp skam i å trenge støtte fra NAV. Det er så mange samfunnsmessige ideer om hva det betyr å motta dagpenger, sykepenger (spesielt over tid), AAP, ufør, sosial stønad eller andre ytelser. Det er lett å føle seg usedvanlig udugelig, ubrukelig og verdiløs.

Jeg hadde massivt mye skam og det tok meg flere år inn i sykemeldingen før jeg erkjente at den var der, fordi den var så ekstremt ubehagelig.

Det gjorde at jeg gjemte meg fra alt og alle. Etter jeg sa opp jobben i løpet av 2016, unngikk jeg alle jeg hadde jobbet med. Selv om flere av kollegaene var gode venner.

Da jeg tilfeldigvis møtte en av dem en dag midt i sykemeldingsperioden, en dame jeg liker godt, hadde jeg lyst til å flykte. Hun var jo bare normalt hyggelig og synes det var fint å treffe meg og lurte på hvordan det gikk. Sånn som man gjør.

Jeg hadde lyst til å synke ned i bakken og aldri komme opp igjen.

Fordi jeg skammet meg SÅ mye over å fortsatt være syk og hjelpetrengende etter flere år. Tenk at noen som hadde jobbet med meg da jeg var effektiv, godt fungerende oversetter og teamleder skulle se at jeg fortsatt ikke hadde fått til å bli frisk.

Jeg trakk meg i praksis vekk fra alt sosialt utover min daværende samboer og våre aller nærmeste familier i flere år fordi jeg skammet meg.

Ikke at jeg hadde veldig mye kapasitet til særlig mye sosialt uansett, men det hadde antagelig vært positivt for meg å ha en kaffe med en venn en gang iblant.

Skammen gjorde også alt rundt NAV-kontakt mer stress enn det egentlig er, for iblandet med skammen er også frykten for å miste støtten du har. Det er skremmende at noen andre bestemmer om du har midlene du trenger til livets opphold. Tenk om det bare forsvinner plutselig? Hva gjør du da?

Jeg tror de to tingene - skammen og frykten - gjør NAV-opplevelsene til mange mye vondere enn de hadde trengt å være.

Jeg hadde en helt fantastisk saksbehandler som trodde meg og støttet meg hele veien, selv om jeg var 100 % usynlig syk, og det var gull verdt. Jeg er virkelig takknemlig for henne.

Likevel gråt jeg både før, under og etter de fleste møtene, fordi de representerte hvor ubrukelig jeg var, skammen over å være så ubrukelig og frykten for at jeg skulle miste støtten jeg skammet meg så over å motta.

Jeg husker ikke når jeg ble klar over skammen. Jeg tror det skjedde gradvis, at jeg etter hvert aksepterte at greit, jeg trenger hjelp nå og da går jeg inn for å sette pris på at den hjelpen finnes og at jeg fortjener å ta den imot fordi jeg trenger den nå. At vi har dette systemet i Norge nettopp for å fange opp folk.

Jeg tror ikke jeg forsto skammen helt før jeg var godt på vei til å bli frisk igjen og enda mer etter jeg var friskmeldt. Det er mye tryggere å kjenne på sånt i ettertid, når det ikke er det daglige livet lengre. Det er mye lettere å anerkjenne at jeg skammet meg over å trenge støtte, etter at jeg var i stand til å støtte meg selv igjen.

Det har gitt meg et nytt perspektiv på hva det betyr å være langtidssmottaker av NAV-stønad.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli «en sånn», men det gjorde jeg.

Alle kan bli syke, alle kan miste jobben, alle kan trenge hjelp i kortere eller lengre perioder.

Det gjør deg ikke svak, ubrukelig, lat eller verdiløs. Det gjør deg menneskelig.

Jeg tror skammen over å motta hjelp og frykten for å miste støtte, saboterer kraftig for å finne veien til å bli frisk, finne ny jobb eller få bedre livskvalitet.

Se om du kan øve på å bare ta imot neste gang du trenger hjelp, enten det er fra NAV eller noen andre. Du er et menneske og vi har overlevd tusener av år sammen fordi vi samarbeider og hjelper hverandre når det trengs. Det krever at du tar imot i tillegg til å gi.

Må du ha en god dagog tørre å ta imot all den støtten du trenger!

Alt godt,

Idun

PS - apropos ubrukelig, så føler jeg meg litt sånn når det kommer til instagram. Men jeg fortsetter med det likevel, jeg. Det er helt greit å ikke alltid være best på alt. Finn og følg meg her.