Hvordan finne nye venner som voksen

Jeg har fortalt om den intense skammen rundt det å være langtidssyk, som gjorde at jeg trakk meg vekk fra det lille jeg hadde av sosialt nettverk, bortsett fra min daværende samboer. Det var ensomt og hjalp på ingen måte på å bli friskere. Men hvordan finner man nye venner, nye folk å være med, når man er ensom? Det føles veldig sårbart og vanskelig ut, men det er veldig mulig. La meg fortelle en historie om hvordan jeg fikk det til en sommer i Nord-Norge.

Juli 2022

Jeg har bodd i Bodø i rundt en måned, kommet inn i jobben, flyttet inn i leiligheten, hatt motorstopp og fått fikset bilen igjen og mye er bra. Samtidig har jeg mikroskopisk sosialt nettverk. Jeg hadde jo aldri vært i denne byen eller landsdelen før for en måned siden. Jeg treffer folk noen timer om dagen på jobb og det er fint, men ellers er jeg alene og jeg begynner å merke det. Kontrasten er ekstra stor til de 9 månedene med folkehøgskole jeg har bak meg, der jeg levde midt i en svær vennegjeng.

Hva gjør du da?

Jeg hadde ingen konkret plan, men det startet med at jeg var på Tinder, for jeg hadde jo vært singel et halvårs tid og var også i prosessen med å utforske det å være skeiv. Når du har levd hele livet som hetero, er det skikkelig skummelt. Menn er så mye enklere å forholde seg til enn kvinner! Menn tar (betydelig oftere) initiativ og jeg kunne bare si ja eller nei liksom. Mens med kvinner.....er vi venner? Er vi tiltrukket av hverandre? Hvordan gjør vi noe med det i så fall? Jeg vil jo ikke være plagsom.

Jeg sveipet gjennom alle damene i området relativt kjapt, matchet og prata med flere. Usikker på hvor tiltrukket jeg var av noen av dem, for det var skummelt å kjenne på.

Jeg møtte en av dem og vi gikk et par turer sammen, prata om alt mulig. Det var fint å ha noen å møte som ikke handlet om jobb og å bli kjent med flere av turstiene i området. Andre eller tredje gangen vi går tur, sier hun plutselig "Jeg skal til en venninne etterpå og ta en kaffe, vil du være med?"

Det er jeg med på, for hvorfor ikke. Jeg trenger jo flere folk og jeg kan alltids stikke om jeg vil. Som sagt, så gjort.

Jeg liker umiddelbart Emilie, som vi besøker, og blir pratene i noen timer. Emilie er en sånn dame som kobler folk sammen, hele tiden og helt automatisk og på et tidspunkt sier hun, "Vil dere være med på brettspill på onsdag? Jeg har starta opp en greie. Det er hos en venninne av meg."

Jeg liker brettspill, så det sier jeg lett ja til. Jeg får adressen og tidspunktet til der det er.

Hun jeg møtte på Tinder er ikke så interessert i brettspill og Emilie kan ikke akkurat den onsdagen, så jeg drar helt alene til denne adressen, for å spille brettspill med folk jeg aldri har møtt.

Nervøs? Til de grader!

Jeg vurderer å droppe det, men magefølelsen sier at det er en god ide og jeg vet jo at jeg trenger venner. Dessuten pleier brettspillfolk å være bra folk. Jeg trippeltsjekker adressen og hva jeg skal ringe på likevel. Jeg vil helst slippe å ringe på feil dør, spesielt når jeg er så nervøs som nå.

Det er riktig dør. Det er bra folk. Jeg blir tatt imot med genuin varme og glede. Vi prater masse, spiller noen spill og jeg er invitert til å fortsette å komme ukentlig fremover.

Det gjør jeg resten av tiden jeg bor i Bodø og innen få uker, har jeg venner jeg også treffer utenom brettspillkveldene, der vi drar på ekspedisjon til Villmarksdagan i Beiarn, spontannakenbader i skumringen i småkaldt vann og finner på masse gøy sammen.

Det å ha det faste samlingspunktet hver uke, litt varierende med akkurat hvem som møter opp, men alltid gode mennesker, er ekstremt verdifullt. Jeg gleder meg til hver onsdag og setter enormt pris på folka som er med. Og det skjedde fordi jeg hang på Tinder og var åpen for å treffe folk, enten jeg var tiltrukket av dem eller ikke.

Det som er ekstra gøy, er at jeg faktisk hadde to potensielle innganger til denne brettspillvennegjengen uten at jeg visste det.

Andre gangen jeg kommer på spillkveld, er det nemlig en dame jeg definitivt ikke har møtt før, som jeg synes ser veldig kjent ut.

Hun er også en av Tinder-matchene mine og en av dem jeg har pratet mest med der. Vi hadde snakket om å møtes, men det har ikke passet og jeg har lagt Tinder litt fra meg de siste ukene. Og nå er vi på samme brettspillkveld, fordi hun også kjenner Emilie.

Det er tydeligvis bare meant to be at jeg skal være en del av denne gjengen. Det er helt greit for meg, for jeg liker dem veldig godt og føler meg hjemme.

Fellesskap er viktig og det dukker opp på de rareste steder i de rareste former når du er åpen for å prøve.

Må du ha en vidunderlig dag og finne nye venner når du trenger det!

Alt godt,

Idun